(PressFire.no): Kyoto har et alvorlig problem med drikkevannet. Noen har tømt vanvittige mengder med psykedeliske stoffer i reservoarene – tydeliggjort av retningen Mario-spillene har tatt de siste årene.
Vi fikk vel en slags advarsel om det da Yoshi ble fryktelig «dizzy» av å røre borti de «Fuzzy» røykskyene i «Yoshi’s Island», men alt rant over da «Super Mario Odyssey» kom ut i 2017:
Mario kunne der bli til mye rart, og var alt fra kumlokk til taxier, kjøttstykker til dinosaurer. Til og med sånne barrierer som gjør at biler ikke kan kjøre opp på fortauet!
Ren galskap. Herlig galskap. Terningkast 6-galskap, faktisk.
Og nå har drikkevannet nådd de «vanlige» flate, siderullende Mario-spillene.
De gamle er eldst
Det er noe fryktelig betryggende at den italienske rørleggeren, nå upåklagelig stemmelagt av Kevin Afghani (takk for alt, Charles Martinet!), fortsatt holder koken etter førti år.
Mye av det kommer av et det fortsatt er gammelkara fra Nintendo som styrer showet når det gjelder de klassiske «2D Mario»-spillene: Takashi Tezuka, som sammen med Shigeru Miyamoto lagde det aller første «Super Mario»-spillet, sitter ved spakene.
Også originalkomponist Koji Kondo har vært inne og rotet med keyboarded her, førti år etter han lagde de ikoniske truddeluttene.
Med på laget har de nå friskt blod – som ikke bare har gitt spillene mer «moderne» innhold, men også med friske tanker på hvordan spillene lages: Under utviklingen samlet de alle i hele Nintendo for å lage en gigantisk post-it-bunke med idéer til dette spillet.
Det er med andre ord ikke bare spilldesignerne som har vært med her, også musikere, programmerere og testere har fått idéene sine med.
Trivelige greier
Men har det resultert i et spill som funker bra?
«Super Mario Bros. Wonder» kaster ikke bort tiden din: Prinsesse Peach, Mario, Luigi, Toad og Daisy er på besøk hos nabolandet Flower Kingdom. Bowser er sinna. Han stjeler like greit hele slottet til blomsterprinsen Florian (og blir faktisk til slottet).
Ferdig.
Vi trenger ikke mer – rett inn og hoppe på skilpadder og goombas! Fint at det ikke er en prinsesse i nød mer, for så vidt.
Førsteinntrykket er godt: Borte er de sterile banene som de fire «New Super Mario»-spillene så godt som kopierte igjen og igjen, og tilbake har vi fått et spill som ser friskt og nytt ut. Kontrollene sitter (som vanlig) helt støpt, og spillet flyter utrolig bra.
Dette er likevel et tradisjonelt siderullende «Super Mario»-spill i all sin «enkelhet» – løp fra venstre til høyre, hopp på noen sopper og gomle i deg «power ups» til sola går ned.
Alt pakket inn i nydelig, diabetesfremkallende grafikk, trivelig musikk og glimrende animasjoner. Jeg går faktisk aldri lei av å se alle fiendene reagere på Mario og vennene, andre fiender eller hva nå enn som skjer på skjermen.
Ikke det samme gamle
Ganske raskt er det klart at Nintendo har innsett at de ikke kunne gi oss enda et «Super Mario Bros.»-spill som spilte på gamle tangenter.
Kanskje spesielt etter at «Mario Maker» kom ut, spillet som lar deg bygge egne klassiske Mario-baner, og som mange kanskje trodde var slutten på denne type spill fra Nintendo selv.
Nintendo sier derimot at de har tatt inspirasjon av alle kreasjonene folk har lagt ut i «Mario Maker», og tatt det som en utfordring; Det synes godt i mange av banene i «Wonder».
For å overgå disse har Nintendo valgt å gå rimelig drastisk til verks, der hver eneste bane har et eget tema, ofte med fiender som bare er å finne på noen få baner eller små gameplay-grep som lever i en liten boble der og da.
I seg selv fungerer disse varierte banene helt fint, men så ramler du over hovedattraksjonen: Disse «wonder»-blomstene som snur opp ned på det hele – og hver bane får ikke bare én greie som gjør de unike, men to.
Det er her spillet går fra å være godslig «Mario»-moro til «Hva i all verden er det som skjeeeeer?!». Blomstene drar deg inn i en parallell versjon av banen som endrer på ett-eller-annet – det kan være hva som helst.
For meg ble det gøy å forsøke å drømme opp hva som kan endres på banen, men sjeldent traff jeg blink: Et frø gjorde at jeg nå gikk på bakgrunnen, som et «top-down» Zelda-spill, der veggene jeg hadde hoppet på nå var klipper jeg måtte løpe rundt.
Et annet strakk Mario og Luigi til ti ganger høyden. I en bane kommer en haug okser løpende bak deg. En annen løper du plutselig på en rullende kampestein – eller undervannsbanen bytter om på hva som er luft og vann.
Et øyeblikk er du en av fiendene. Så regner det stjerner. Så går alt i slow motion.
«Mario Wonder» er en tolags sjokoladeboks fra Forrest Gump: Du vet aldri hva du får når du starter en ny bane, men du vet heller aldri hva du får når disse frøene endrer på alt. Galskapen er nydelig, og den spriter opp spillet betraktelig.
Det er denne variasjonen som virkelig eleverer spillet fra å «bare» være et nytt 2D-Mario – som i seg selv riktignok aldri har vært en dårlig ting, men som kanskje heller ikke hadde vært nok.
Elefantastisk
Du kan velge å spille som Mario, Luigi, Peach, et par Toads, Daisy eller Toadette – og alle spilles helt likt. Det er altså ingen egenskaper låst til disse (med unntak av Yoshi og Nabbit, spillets «easy»-modus, som ikke kan dø, og Yoshi spreller høyere enn andre).
I stedet låser du opp «badges», oppgraderinger som lar deg hoppe høyere, klatre opp vegger eller løpe litt raskere.
Enkelte baner utfordrer deg spesifikt ved å kreve disse, men ellers kan du velge å bruke de når som helst. I praksis fungerer de som en slags selvvalgt vanskelighetsgrad, der flere av de gjør banene lettere (eller vanskeligere!). Jeg foretrekker i grunn å spille de fleste banene uten.
Elefant-powerup er det også, der du rett og slett blir til en elefantversjon av våre helter. Vowie Zowie!
Elefant-folket kan fylle snabelen med vann (som du kan vanne blomster eller stoppe fiender med) eller plukke med deg store gjenstander.
Andre nye powerups blant klassikerne: En bobleblomst lar deg skyte ut bobler som gjør om fiender til mynter og gir deg midlertidige plattformer å hoppe på, mens en borrehat lar deg hoppe ned i bakken (eller opp i taket) som en moldvarp.
Elefanten er den klart kuleste av disse, føler jeg. Ikke bare er det hysterisk å se gjengen klemme seg gjennom små dører i elefantform, men bakgrunnsmusikken får et lag med tuba over seg også!
Gjennomført bra, men hva med online?
Galskapen til tross: Spillet føles utrolig blankpolert.
Det er her ingen er bedre enn Nintendos stjerneteam på plattformspill, føler jeg. Hver eneste bane virker oppriktig gjennomtenkt, alle endringer som kommer har en utforming som bare fungerer utrolig bra. Ingen blokk er plassert på måfå, ingen fiende er satt ut for å bare være der.
Da er det lett å tilgi at noen av de små ekstrabanene som popper opp innimellom føles litt tamme, der et par av de rett og slett er dritkjedelige – hvor du skal lete etter usynlige blokker. Hvordan noen trodde det skulle være gøy å saumfare et tomt brett ved å hoppe på måfå er uforståelig.
Det kan kanskje være lett å få inntrykket av at dette er enkle saker, et sukkersøtt spill dyttet opp av gimmicker som endrer banen litt, men vi får også servert knallhard plattforming her.
Forholdsvis tidlig kom jeg over baner jeg brukte opp mot en time på å fullføre. Spesielt banene som er gjemt litt unna utfordrer voldsomt.
På de «vanlige» banene er det derimot en litt lei tendens til å stupe opp og ned i vanskelighetsgrad nærmest litt på måfå, og selv om du ofte bare kan gå forbi noen av de så vil jo de fleste prøve å ta alle – da føles det litt tilfeldig at én bane får deg til å svette, mens den neste er unnagjort på sekunder.
Samtidig er det også leit å se at Nintendo enda ikke omfavner flerspilling på nett.
Du kan spille opp til fire sammen samtidig på én konsoll, men om du kobler deg på internett så blir det servert en egen variant der du ser andre spillere som skygger. Det betyr at mange spiller banene samtidig, men det er ikke noen interaksjon ut over at de kan hjelpe deg på beina om du mister et liv (og blir til en boble).
Dette hadde jo vært en kul greie, det – som en egen modus i tillegg til vanlig flerspilling. Som substitutt er det ikke det samme.
«Super Mario Bros. Wonder» er rett og slett et utrolig koselig, tvers gjennom knallbra spill.
Du vet liksom hva du får, men aldri hva du får – samtidig!
Det når kanskje ikke helt opp til høydene som er blitt satt av 3D-spillene i samme serie, der har «Odyssey» lagt lista i stratosfæren, men «Wonder» sprøyter inn noe nytt som var nødvendig og kjærkomment – og er det beste siden Super Nintendo-dagene.
Forhåpentligvis går det ikke elleve år til neste gang, spesielt når Nintendo selv sier de har 2000 idéer til nye spill liggende – og at de ser lyst på det å kunne gjøre nye ting med serien fremover.
Jeg håper myndighetene i Kyoto aldri fikser drikkevannproblemene sine.
