(PressFire.no): Jeg begynner å ane en trend, ned i lisenspungen til Activision: gi store og gode lisenser til utviklere som ikke har peiling på hva de holder på med, og sett en latterlig tidsfrist.
Det skjedde med «Call of Duty» til PlayStation Vita, og det har nå skjedd med «The Walking Dead», som har blitt gitt til Terminal Reality – gutta bak «Star Wars Kinect».
Så tidlig som i august i fjor satt jeg i et rom under Gamescom i Köln og fikk presentert spillet, som da enda ikke var satt i full produksjon. Noen konseptskisser og litt lydtesting var alt de hadde å slå seg på brystet med, så jeg var litt skuffa over å ha booka meg inn på noe som ikke ga nok til å skrive en liten artikkel engang.
Da vi besøkte utviklerne igjen i februar, og ikke så noe særlig mer fremgang, kunne vi ikke tro at spillet skulle komme allerede i mars. Vårt lille «heh, men seriøst da? Når kommer spillet?»-fnis ble møtt av et surt fjes: «Spillet kommer i mars!».
Og så sannelig.
Ikke bra
Som forventet: Det er ikke fantastisk, dette.
En sier at førsteinntrykk betyr mye, og det første jeg får opp i hjernebarken er at spillet er uhorvelig stygt å se på. Halvferdige modeller, grøtete og stygge omgivelser kles inn i usynlige vegger for å holde deg inne på et lite område. Et alt for lite område, som regel.
Men det er ikke det verste. Den æren går til hovedmekanikken i spillet, som allerede etter fem minutter viser seg å være totalt ødelagt. Zombiene, eller «Walkerne» om du vil, er langt på nær så farlige som vi har blitt lovt.
Men la oss ta for oss det lille som er av historie, som kan fortelles uten å trekke pusten en eneste gang:
Du er Daryl Dixon, redneck og armbrøstkonge, som skal møte broren sin Merle lenger sør i landet. Det er ikke mye bygging av noe som helst historie sånn egentlig, og for det meste ser du på et kart der du reiser mellom sjekkpunkter.
Det hele starter i ei hytte, der du og en annen uviktig klump med polygoner må komme dere til bilen for å stikke av. Dette segmentet er ment for å vise hvor viktig det er å ikke komme midt inn i en klynge av fiender.
Dette var noe som gikk meg hus forbi, og først da jeg stod med en blodig hammer med ti-tjue zombiekaker på bakken kom jeg på at oops, jeg skulle jo snike meg rundt. Jaja.
Kartspill
Vel inne i bilen får du valget om du vil reise på motorveien, som gir større sjanse for at bilen ryker, men da bruker du mindre bensin.
Velger du å kjøre på sideveiene er det ikke så stor sjanse for havari, men da sluker du dyrebare dråper.
Det er ikke til å komme unna at begge deler skjer forholdsvis ofte, og da må du ut av bilen for å finne enten drivstoff eller motordel. Som regel er det de samme områdene som går igjen uansett, med evig mange zombier som bare spawner i hytt og pine.
Den eneste funksjonen dette har er at spillet varer noen minutter ekstra for hver gang, men etter en time eller to har du allerede plukket opp alt du trenger for å fullføre spillet.
Noen ganger er disse områdene helt identiske to ganger på rad. Spennende.
Walker Sweatass Ranger
Kontrollmessig er det standard greier, men skytevåpnene er helt unødvendige. Ikke bare tiltrekker de seg samtlige fiender i mils omkrets (noen ganger), de er også konstant tom for skudd.
En hammer gjør samme nytten der du flyr rundt og samler alskens drit du trenger. Eller ikke trenger. Brus og mat gir deg liv, mens tomflasker og nødbluss lurer unna zombiene i noen få sekunder.
Alt du plukker opp havner i en elendig meny du konstant må bla gjennom for å velge hva du vil ha i lankene. Du har bare ett ikon å forholde deg til, som skiftes til neste ting du har i ryggsekken. Blar du for langt må du trykke deg gjennom hele greia igjen. Gøy.
Wii U-versjonen luker unna akkurat dette problemet ved å benytte seg av berøringsskjermen på kontrolleren, men om du bestemmer deg for å flytte hele spillet ned på den samme skjermen mister du muligheten - og må dermed bla manuelt som på de andre utgavene.
Spillet når sitt høydepunkt idet jeg løper ned en liten bakke og skjermen går bananas. Vann renner ned foran øynene på Dixon og lager krusninger. Midt i brennsola. Hva skjer??
Det gjentar seg igjen og igjen. Synsfeltet vrenges etter en liten spurt. Etter noen minutter går det opp for meg hva de prøver på. Det er svette! Æsj!
Meningen er at du ikke skal løpe gjennom hordene av zombier, for da greier de å lukte seg frem til deg. Dessverre trekker svetten seg magisk inn i kroppen igjen etter noen sekunder, og zombiene aner fred og ingen fare. Så utrolig idiotisk gjennomført.
Og igjen: hovedelementet i spillet, som går ut på at du på ingen måte burde omringes av zombier og heller snike deg rundt de, funker ikke.
Braaains, I've got none!
For spillet går fra slitsomt til urkomisk idet du omringes av mange zombier, og det viser seg at du BURDE la dette skje.
Med zombiene hakk i hæl får du plutselig en liten prefabrikert sekvens der du skal kjøre kniven i strupen på den vandøde, som selv til en zombie å være ser ufyselig dårlig ut på kloss hold. De andre zombiene stiller seg pent i kø, og du mister litt liv på måfå under hele seansen.
Etter ti zombier, som på teatralsk vis bytter på å kaste seg over deg (med samme animasjon), er jeg lei. Etter jeg innser at dette er den beste måten å ta flest mulig av dage blir jeg bare lei meg.
For en fadese.
Legg til at spillet er over på bare noen få timer, og jubelen er komplett. «Star Wars Kinect» fremstår som verdens mest gjennomtenkte spill i forhold.
Flash-spill med mer innhold
Det er ikke helt blottet for gode idéer, skal det sies.
Konseptet med å måtte velge kjøretøy basert på om du vil ha med flere overlevende eller mer utstyr er ikke dumt, og jeg liker måten de har tenkt på når det kommer til å utstyre de du redder med våpen og gjøremål - som å samle mat eller ammo.
Problemet jeg har med det ligger i at jeg har prøvd mye lignende før, i noe så glamorøst som en rekke flash-spill, og gjerne med mer funksjonalitet.
Noen visuell tilbakemelding på hvordan det går med de overlevende får du heller ikke – kun en beskjed om de har med noe tilbake eller ikke.
Da jeg snakket med utviklerne av spillet var det spesielt bakgrunnshistoriene til hver enkelt overlevende de var stolte av. Disse skulle gjøre at jeg som spiller ble glad i de jeg hadde med på laget. Tøv.
«Historien» fortelles gjennom et par setninger og gjemmes vekk i menyene.
At den ene duden jeg har med på laget kommer fra Kentucky og har astma, er ikke noe som hverken bygger et forhold eller gjør at jeg bryter sammen i krampegråt når han plutselig ikke er i listen min etter endt oppdrag.
Håpløøøøøøst
Som med «Call of Duty» på Vita viser altså Activision oss igjen at det ikke er så lurt å forsøke seg på store lisenser når du bare har noen skarve måneder med utviklingstid å gjøre det på.
Med et år ekstra kunne det kanskje kommet noe vettugt ut av hele prosjektet, men vi sitter igjen med et spill som prøver å parre «Walking Dead»-navnet med en slags ræva variant av «ZombiU».
Som actionspill er det elendig, som snikespill er det totalt ødelagt, og som en «overlevelsessimulator» er det en vits. Det hele føles unødvendig, tåpelig og giddaslaust. Styr unna!
NB! Spillet er utgitt til pc, PlayStation 3, Xbox 360 og Wii U (testet).
