«Hua! Let’s kill some fuckers!». Slik kan «Medal of Honor» kort oppsummeres – og dette er faktisk også noe som flagrer om ørene på deg mens du i rollen som amerikansk soldat drar til Midt-Østen for å rydde opp og sørge for å bevare «verdensfreden», væpnet til tennene med kuler, krutt og granater.
Fra å først være en 2. verdenskrigspillserie, valgte Electronic Arts og Danger Close-spillstudioet i L.A. å modernisere «Medal of Honor». Ikke minst motivert av den enorme salgssuksessen med «Modern Warfare»-spillene. Episke slag i Berlins gater, ansiktsløse nazister og skyttergravkrig har de siste årene blitt erstattet med høyteknologiske våpen og realisme forankret i dagens nyhetsbilde.
Men få om noen har gått så langt i forsøket på å fremstå så aktuelt som «Medal of Honor». Det nærmeste vi kommer er «Six Days in Fallujah», spillet som tok mål av seg å skildre blodbadet under den amerikanskledede krigen i Irak, der over 2000 mennesker ble drept i løpet av noen få dager. Mange av dem sivile.
Utviklingen av «Six Days in Fallujah» havnet in limbo, og Konami – som opprinnelig skulle gi ut spillet – trakk seg fra hele prosjektet etter sterke reaksjoner. Blant annet ble det kjent at utvikleren, Atomic Games, faktisk rådførte seg med begge parter i konflikten for å kunne lage et mest mulig realistisk spill.
Det er helt legitimt å spørre seg: Hva er det egentlig som skiller «Medal of Honor» fra «Six Days in Fallujah»?
AKKURAT PASSE KONTROVERSIELT?
Vel, det er noen åpenbare forskjeller. Her ser du for det første ikke snurten av sivile, og krigen mot Afghanistan har helt sikkert større allmenn aksept (i USA, i alle fall) enn den personlige hevnkrigen mot Saddam og Irak som Bush trumfet igjennom på tvilsomt grunnlag.
Men det er ingen tvil om at utgiver EA visste at man burde trå varsomt her. PR-oppbygningen før lansering har vært komisk. Når du lager et aktuelt spill lagt til den kanskje mest problematiske og håpløse krigen på flere tiår, så bør utviklerne ha baller nok til å mene noe annet enn å gjenta «vi vil bare hylle de amerikanske soldatene for den jobben de gjør for meg og deg», som i essens var alt vi klarte å få ut av sjefprodusent Greg Goodrich da vi møtte han i Stockholm tidligere i høst.
Det mange tolker som PR-strategisk feighet, piplet opp til overflaten etter en boikott som innebærer at det amerikanske forsvaret ikke tillater spillet i nærheten av militærforlegninger. Pressemeldingen fra spillskaperne i etterkant fortalte at man nå har fjernet Taliban fra flerspillerdelen - og i stedet døpte dem om til Opposing Force. «Av respekt for soldatene», selvsagt.
Det hjalp for øvrig ikke: Boikotten står fortsatt ved lag hos det amerikanske militæret.
Nok om opptakten, som utvilsomt har vært spesiell – og muligens også har gitt oppmerksomhet som har ført til at «Medal of Honor» har satt forhåndssalgsrekorder. Kanskje mer kontroversielt enn innholdet, er det at spillet faktisk ikke er så veldig bra.
Vi har nemlig sett det blitt gjort bedre før, flere sekvenser er direkte kopiert fra «Call of Duty: Modern Warfare» og «Modern Warfare 2». Man savner faktisk troverdighet, dybde og realisme i spillet – og da blir det ironisk når «Medal of Honor» nettopp satser på å formidle krig slik krig oppleves for soldatene som har bidratt til å tilføre autentisitet under utviklingen.
Ett eksempel: Du får ofte oppdrag som går ut på å bevege deg fra den ene Taliban-leiren til den andre – og være stille som mus mens du likviderer fienden med lydløse våpen. Brenner du av en håndgranat eller flerrer en byge med maskingeværet ditt, endres ikke oppdragets karakter nevneverdig. Det er skuffende!
APACHE-HELIKOPTER OG FIREHJULINGER HJELPER PÅ VARIASJONEN
Det eneste som kanskje skjer er at to vakter som står tre meter unna snur på hodet og lurer på hva som skjer mens de får hjernemasse og blod sprutet over hele ansiktet. Også snikskytteroppdragene fortoner seg slik at du i tur og orden kan plukke ned to-tre Taliban-soldater som står tett i tett - uten at sidemannen trekker en mine mens kameratene får skallen blåst av.
Gørr, blod og hjernemasse er det mye av i dette spillet. Til tider følte jeg meg litt uvel og kommer neppe til å spise spaghetti bolognese på en stund, for akkurat på dette området har Danger Close, som er ansvarlige for enspillerdelen, valgt å ikke spare på ketchupen.
Andre oppdrag, der du for eksempel følger spillets posterboy - den skjeggete Tier 1-soldaten - byr på krangling med spillet i forhold til å skjønne hvordan du skal bevege deg i tospann med din medsoldat. Spillet gjør en for dårlig jobb i forhold til å vise deg vei av og til. Ganske godt gjort når denne typen spill jo tradisjonelt holder deg trygt i hånda gjennom alle oppdragene - der det ikke skal gå an å improvisere for mye på egen hånd.
«Medal of Honor» har imidlertid skutt blink med å formidle en veldig realistisk stemning når det gjelder kommandoer som blir gitt, stemmene du hører på slagmarken eller får kommunisert i øret, som er bedre enn i de fleste krigsspill på markedet.
Også variasjonen i oppdrag er stor. Du veksler mellom flere avdelinger i det amerikanske forsvaret på storoffensiv i Afghanistan – og måten dette skjer på virker troverdig. Tier 1 går først inn bak fiendens linjer, rekognoserer og driver med vandalisme av stillinger, utstyr og gjør kavaleriet forberedt før det smeller. Du blir tatt med på oppdrag med snikskyting, sabotasjeaksjoner og de mer tradisjonelle krigsspillsekvensene vi har spilt mange ganger før, der du sammen med troppen din går fra område til område og jobber som et team.
I praksis betyr det imidlertid mye dukking bak steiner og sikting på Taliban-hoder.
Måten du må krige på, mot en uforutsigbar type fiende i variert terreng, fremstår med autentisitet. I tillegg krydres det med enkelte motoriserte oppdrag, både på firhjulinger og bak på lasteplanet med en gigantisk gønner – samt at du får prøve deg som skarpskytter om bord i et Apache-helikopter.
Flerspillerdelen er det svenske DICE som er ansvarlige for. Dette betyr at det er brukt to ulike spillmotorer til enspiller- og flerspillerdelen, henholdsvis Unreal Engine 3.0 og Frostbyte, men man har likevel klart å lage et sammenhengende uttrykk i miljøer og stil. Og DICE sitt bidrag til «Medal of Honor» er både det som har vært gjenstand for mest kontroverser - i hvert fall til det punktet da Taliban-navnet ble fjernet - og den delen som er best rent teknisk, og mest interessant.
«Medal of Honor» fremstår som et spill designet for å være aktuelt, akkurat passe kontroversielt og er en ensidig, USA-patriotisk fortelling fra en komplisert konflikt. Regningen til PR-avdelingen som EA har brukt er mest sannsynlig den største utgiftsposten på budsjettene - for klarte man å balansere alle disse bestanddelene var sikkert håpet at «Medal of Honor» skulle selge, på tross av sine åpenbare svakheter.
Du kommer kanskje til å føle deg provosert eller uvel underveis – men spillet er aldri i nærheten av å fremstå som viktig.
«Medal of Honor» er heller ikke et spesielt bra skytespill, noe som er langt mer skuffende. Både «Modern Warfare»-spillene og «Battlefield: Bad Company 2», er nemlig langt bedre på det aller meste. En mager trøst er det at DICE har lagd en flerspillerdel som tilfredsstiller noen behov om du liker intense onlinekamper.
NB! «Medal of Honor» lanseres 14. oktober til PC, Xbox 360 og PlayStation 3. Vi har testet Xbox 360-versjonen av spillet.
