(PressFire.no): Jeg vet ikke om det var da det dukket opp en glødende enhjørning som kalte meg «master» med britisk aksent.
Det kan ha vært pianisten som ble frastjålet ørene, og til slutt forvandlet seg om til en liten fugl. Muligens det triste damptoget Tommy, som ble besatt av en ond ånd fra Månen og bestemte seg for å ødelegge Russland.
Eller kanskje da jeg gikk rundt på jakt etter kaker i et forvridd rom som så ut til å være konstruert av Hattemakeren fra «Alice i Eventyrland», sånn at jeg kunne drepe et monster som spiste barn.
Det var uansett i et av disse øyeblikkene jeg tok meg selv i å forundret si: «oookey…?» for rundt tjuende gang.
Jepp, ingen tvil. «Killer is Dead» er veldig Suda 51. Velsigne ham!
Favorittemaene er med
Den japanske eksentrikeren Goichi Suda er en av spillbransjens få «auteurer», som har skapt unike, bisarre og til tider sprøyte gale spill siden nittitallet. Jeg har vært en fan av fyren siden jeg i sin tid anmeldte «Killer7», men ingen tvil om at Suda stadig ofrer spillbarhet til fordel for sin særegne stil.
Heller ingen tvil om at han har sine favorittemaer, og de fleste er på plass i «Killer is Dead»:
En hovedperson som er leiemorder? Sjekk. Har han dessuten et fjollete, overkult navn? Sjekk, igjen. En historie som bare virker logisk hvis du har spist din egen vekt i fleinsopp? You bet.
Avkuttede hoder, fnisete bimbos som viser trusa, overdrevent voldsomme basketak, motorsykler, blodsprut og kaotiske bosskamper? Ja da, alt er på plass.
«Machines are a man’s romance»
«Killer is Dead» føles mer hardcore og erketypisk Suda 51 enn forgjengerne «Lollipop Chainsaw» og «Shadows of the Damned», i alle fall når det gjelder stemning. En psykedelisk blanding av «Killer7» og «No More Heroes», som er omtrent på linje med førstnevnte når det gjelder skrullete galskap. Og sistnevnte når det gjelder frenetisk sverdsvinging.
Den visuelle stilen er et kapittel for seg, og gjør egenhendig «Killer is Dead» til noe helt spesielt.
En særegen form for lek med fargespekter og ekstreme kontraster, som Suda selv beskriver som «high contrast shading» - men ser ut til å være en oppfinnsom form for «cel-shading».
Animasjonen er forholdsvis enkel, men det snodige fargespekteret, unike designet og merkelige detaljene gjør likevel at helheten imponerer skikkelig.
Vår mann er Mondo Zappa. En overkul, syltynn badass med overlegne sverdferdigheter, og en metallarm som fungerer både som skytevåpen og drill. Han lider av hukommelsestap, og har ingen minner av hvordan han fikk denne kybernetiske venstrearmen – men har i det minste fått seg ny jobb.
Etter å ha drept sin forgjenger er Mondo den nye leiemorderen for Bryan Execution Firm, under ledelse av den joviale kjempen Bryan. Dette selskapet påtar oppdrag litt hinsides politiske snikmord, og fokuserer på muterte monstre, iltre kjemper og et assortert utvalg avdeformerte superskurker.
Mondo har også hjelp av den britiske skjønnheten Vivienne Squalle, som ser ut til å være en mellomsjef på kontoret og er veldig opptatt av penger.
Hun kjører Mondo til oppdragene på motorsykkelen sin, og stiller fra tid til annen opp for å skyte skurker - med hjelp av de 16 armene som plutselig spretter frem når hun trenger dem.
I tillegg har Mondo alltid med seg sin trofaste assistent Mika; en entusiastisk anime-maskot med babystemme og hjerneskade, som er flink til å tilberede bløtkokte egg. Hun er trolig ment å være en nusselig moroklump (samt muligens en referanse til hovedpersonen Mika i Suda 51-spillet «Moonlight Syndrome»), men for det meste er hun et plagsomt irritasjonsmoment man føler et stadig større behov for å skade.
Hvis du dør kan Mika gjenopplive deg med en rask hjertemassasje, mens du trykker på«X»-knappen for harde livet. Så hun er i alle fall ikke totalt unyttig.
«Boss, was I brought to you by a unicorn?»
Spillet er delt inn i episoder, i stil med en tv-serie - men «Killer is Dead» likner ikke på noen tv-serie jeg noensinne har sett. Hvert avsnitt tar som regel for seg et av Mondo Zappas mordoppdrag, og utspiller seg i hvert sitt miljø.
Det skaper en fin variasjon i områdene man beveger seg gjennom: fra en enorm skyskraper på over tusen etasjer, videre til en fredelig hage i Kyoto, så opp til et herskapshus på månen og ned på et stort tog.
Fiendene er varianter av såkalte Wires: onde skapninger som stammer fra den mørke siden av Månen. De fleste er enkle å ekspedere, mens enkelte kan by på en liten utfordring – deriblant de digre beistene kalt Big Guards og Dark Eyes: flygende øyeepler som skyter lilla laserstråler.
Andre episoder utspiller seg i Mondos underbevissthet, der han vandrer rundt i et drømmelandskap på jakt etter ledetråder til fortiden han har glemt. Også disse ender med bosskamper.
Suda gir oss som vanlig minimalt med bakgrunnsinformasjon før han kaster oss inn i denne snodige verdenen, men enkelte ting blir avslørt etter hvert. Vi får noen små drypp av en større historie i løpet av disse kapitlene, som gir en kryptisk forklaring på hvordan Mondo fikk sin kybernetiske arm, og hva slags forhold han har til erkefienden David.
Gjennomført kampsystem
Det er totalt tolv episoder, pluss en bonusepisode kalt «The Man Who Stole Blood». Jeg vil bli veldig forundret om det ikke kommer flere nedlastbare avsnitt i fremtiden. Hele spillet ender i alle fall med en «cliffhanger» som føles litt skuffende, men i det minste antyder at det kommer en fortsettelse.
Man kan forresten velge mellom japansk og engelsk tale.
Førstnevnte kler spillet best, men leppebevegelsene matcher bare sistnevnte. De amerikanske stemmeleggerne gjør sitt beste, men det må ha vært et lite helvete å oversette Sudas diffuse dialog. Du ender i alle fall ikke opp med replikker som «Steam railways are a man’s passion» uten å slite litt.
Dette er i hovedsak rendyrket «hack & slash», men «Killer is Dead» har nok det mest gjennomførte kampsystemet vi har opplevd i en Grasshopper-tittel. Relativt som det er.
Vi snakker fortsatt om knappemosing, men med en del finesser. Mesteparten av fightingen foregår med Mondos trofaste katana, mens enkelte fiender avlives best på avstand med skytearmen. Sverdet samler opp blod som blant annet brukes til superangrep kalt «Adrenaline Rush».
Et annet viktig element er å unngå fiendens angrep med «X»-knappen (siden anmelderkopien kom i grønt cover bruker jeg Xbox-kontrolleren som eksempel), noe som krever litt timing – men også gir belønning i form av heftige motangrep. Våpen og ferdigheter kan oppgraderes, og man får dessuten tilgang til noen «combos» og ekstratriks.
«The Moon is full of malice. Not good»
Alt er totalt lineært. Mondo kan ikke engang hoppe, og løper i fastlagte spor mens han sverder og skyter ned et assortert utvalg av fiender. Disse nærkampene er bare en utfordring hvis du blir angrepet fra alle kanter, og i sånne situasjoner er ikke akkurat kamerasystemet en god venn.
Rett som det er blir man slått hardt i hodet av noen man ikke ser, fordi kameraet har bestemt seg for å zoome inn på noe i alt for tett utsnitt. Bildet kan justeres kjapt med høyrestikken, men siden pareringen er avhengig av presisjon er et sekund mer enn nok til å skape unødig trøbbel.
En annen kildre til frustrasjon er et par av bosskampene, og ikke fordi de i utgangspunktet har for høy vanskelighetsgrad. Disse bossene er som forventet fornøyelig forskrudde og oppfinnsomme – men de følger et fastlagt mønster, og lar seg avlive etter tre runder på hjemmebane.
Problemet (som muligens skyldesanmelderkopien, og er fikset innen spillet er i butikkene) er at disse kampene avsluttes med en siste «kill»-trigger, som for min del ikke viste seg ved et par tilfeller – sånn at kampene foregikk i det uendelige helt til jeg startet nivået på nytt. Litt plagsomt, men heldigvis ikke utslagsgivende på moroa.
Etter hvert som man fullfører episodene åpner man også opp en bunt minispill, der man må utføre små oppgaver i miljøene man allerede har besøkt. Alt fra å samle vinflasker i slottet til en vampyr, og utrydde skjulte skadedyr i et hus som ser ut til å være designet av M.C. Echer - til å forsvare en forsvarsløs, sutrende pike fra å bli angrepet av onde udyr.
Dette leder oss raskt og greit til «Mondo Girls»-oppdragene, som garantert kommer til å bli en favoritt blant militante feminister.
Suda 51 hevder at temaet i spillet er «love & death», og «love»-delen utspiller seg i sideoppdrag der Mondo Zappa drikker øl og sjekker opp damer. Noe han gjør ved å tre på seg røntgenbriller (kalt «Gigolo Glasses»), stirre på undertøyet deres til Mondo blir het i hodet – og deretter bestikke dem med presanger i bytte mot sex.
Du har ikke levd før du har sett enbrunstig vampyrpike klappe begeistret i hendene fordi du gir henne en tyggegummi eller en kjeks, før hun tilbyr en natt med sengehygge i bytte mot de fine gavene. Girl poweren sin, det.
Hvis Mondo scorer gir han tommelen opp mot kameraet, og resten utspiller seg i en rask mellomsekvens som ender med Mondos brunstige utløsningsbrøl.
Som belønning for innsatsen gir jentene deg presanger tilbake, som regel i form av oppgraderinger og ekstrautstyr til den bioniske armen.
Blir man fersket i å stirre for mye på pupper eller truser kan jentene helle en drink i fanget på Mondo, men man må virkelig anstrenge seg for å tape disse sjekkeoppdragene.
Presangene man gir bort kan kjøpes i menyens «gift shop», for pengene man tjener på utførte leiemordoppdrag.
Personlig er jeg ikke akkurat noen ivrig Andrea Dworkin-fan, men selv jeg må innrømme at disse «Mondo Girls»-greiene er litt klamme. Til dels fordi hver bidige dame her er portrettert som enfoldige, griske, hjernedøde loffhoder. Men mest fordi disse sideoppdragene er så fordømt monotone, fantasiløse og kjedelige. Du gjør det samme hver bidige gang, og ser den samme animasjonen.
«Your logic makes no sense»
Det er mulig at Suda har inkludert disse greiene som en spydig satire på liknende elementer i andre japanske spill, men jeg har mine store tvil. Jeg tipper at han heller har gjort det for å provosere politisk korrekte amerikanere litt. «Lollipop Chainsaw» og «Shadows of the Damned» slapp unna med sånt snuskeri, siden de gjøglet ironisk med exploitation-film og sjangerkonvensjoner.
I «Killer is Dead» føles denne bimbofiseringen mest som harry fan service, for å appellere til understimulerte otakus. Heldigvis er «Mondo Girls»-oppdragene bare en liten del av helheten, og ikke noe som fortjener mer oppmerksomhet – uansett hvor mye de skurrer. Så la oss bare avskrive alt dette som en japansk greie og bevege oss videre.
Mye morsommere er sideoppdragene med sykepleieren Scarlett, som gjemmer seg rundt i miljøene – og tilbyr egne Scarlett Challenges. La gå at hun kommer ridende i undertøyet på en diger sprøyte, og også kan åpnes opp (så å si) som «Mondo Girl».
Et annet ankepunkt er at Suda 51 begynner å bli en smule forutsigbar i all sin eksentriske galskap. Det er ingen andre på kloden som lager spill akkurat som ham, men han har selv laget spill som likner litt på «Killer is Dead» flere ganger før.
Det er en kreativ galskap her som fortsatt føles forfriskende, men denne galskapen er bygget opp av elementer Suda har tatt i bruk tidligere. «Killer is Dead» er så til de grader stil over substans, men det er greit så lenge stilen fortsatt er så fordømt kul. Vel, bortsatt fra «Mondo Girls»-oppdragene da. De er fremdeles dølle. Er du allerede en fan av Suda 51 og Grasshopper
Manufacture er «Killer is Dead» helt obligatorisk, og en bra oppsummering av deres favorittemaer.
Er du som meg tar du det gode med det dårlige, og setter pris på de åtte-ti timene med eksentrisk underholdning «Killer is Dead» tilbyr –sammen med det glimrende musikksporet av Akira Yamaoka. Hvis du imidlertid ikke helt skjønner attraksjonen med det Suda og co. har lagd tidligere, er det fint lite her som kommer til å få deg til å forandre mening.
Dette er definitivt ikke noe for alle, og garantert et fremtidig kultspill.
På et tidspunkt i spillet sier Mondo følgende til en av motstanderne sine: «Your logic makes no sense». Det samme kunne han ha sagt rett til skaperen sin, og det er jo akkurat derfor vi digger Suda51!
NB! «Killer is Dead» lanseres til Xbox 360 og PlayStation 3 fredag 30. august.
